Dykkerne banket Staten i Strasbourg

Menneskerettighetsdomstolen EMD ga staten skylden for at dykkerne ikke hadde forsvarlige dykketabeller de første 25 år av nordsjødykkingen. Dette var hovedpunktet i et komplisert saksforhold. Dommen får betydning for alt arbeidsliv.

Gårsdagens dom i EMD var først og fremst en lettelse for dykkerne. Saken er drevet fram av Offshore Dykker Unionen ODU og fagforbundet Industri Energi. Selv har jeg jobbet med saken i 11 år, de siste ni for ODU, slik at jeg kjenner den godt. Se sammendrag.

Saklig sett var det intet nytt i dommen. Høyesterett kom også til at dykkerne var berettiget erstatning. Men de mente at staten ikke kunne lastes for de erstatningsberettigede handlinger som rammet dem. Høyesterett fastslo at ansvaret lå hos olje- og dykkeselskapene. Men disse hevder at sakene foreldet. Dykkerne hadde altså rett, men ikke noe sted å sende regningen.

På ett punkt fastslo EMD at staten likevel kunne stilles ansvarlig. Dykkertabeller er dykkerens absolutt viktigste sikkerhetsverktøy. Disse må følges på hvert eneste dykk. Brytes rammen tabellene setter, vil dykkeren påføres alvorlig sykdom i form av gassbobler i blod og kroppsvev forøvrig. Gassbobler i blodet er å ligne med blodpropp. Særlig ille blir det når boblene rammer sentralnervesystemet. Lammelser eller død blir gjerne resultatet.

Artikkel 8 i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) plikter Staten til å handle når borgernes liv og helse er truet. Den er nå dømt for ikke å ha grepet inn overfor en helsefare de både kjente til og var en del av.
Forsettlig skadeverk
I alle tre hjemlige instanser ble det bevist at staten aktivt motarbeidet standardiserte tabeller. Oljedirektoratet unnskyldte seg med at de, som tilsynsansvarlig, ikke selv forsto tabellene. De fryktet at statlige krav til tabeller, kunne utløse erstatningsplikt for staten hvis tabellene likevel ga trykkfallsyke.

Statens ved Oljedirektoratets valg var altså dette: De tillot tabeller som beviselig skadet mange dykkerne, av frykt for å bli medansvarlig for et fåtall skader om et omforent tabellverk likevel skulle ha visse mangler. Denne holdningen finner EMD er for tynn for å toe sine hender. EMD henger bjella på katten. Staten kan ikke lenger løpe fra sitt ansvar.

Dykkerne får en adressat å sende regninga til.

 

Bør granskes
Slik sett var de mange skadene en følge av forsettlig utførte handlinger fra statens side. Da tabellene ble presset gjennom av dykkerne og selskapene selv i 1991, ble trykkfallsyke nullet over natta, 25 år etter at dykkingen startet. Trykkfallsyke ga akuttskader og død i pionertiden, og er trolig en hovedårsak til langtidsskadene som rammet nær 100 prosent av dykkerne etter få års yrkesaktivitet.

Dette er særlig interessant fra et vernesynspunkt. Mange yrker gir yrkesskader i et karriereløp, som samfunnet og arbeidslivets parter bruker store ressurser på å forebygge. Dykkerne ble skadet etter kort tids aktiv dykking i et omfang som arbeiderhistorien aldri har sett maken til. Når dette skjer med Statens viten og vilje, bør selve prosessene underveis granskes.

 

Eksperimentene
Dykkerne vant ikke fram med at staten hadde ansvar for skader påført under eksperimentdykkinga ved NUTEC/NUI (skiftende navn gjennom historien – og nå solgt). Begrunnelsen er at disse eksperimentene var klarert av den medisinsk etiske komite. Det viser at Staten manipulerte sannheten også til siste slutt – og ble trodd.

Formelt var disse dykkene etisk klarert. Men søknadene var stivpyntede, med vekt på strenge kontrollsystemer og minimal risiko. Så fort klareringen var gitt, brøt eksperimentledelsen forutsetningene. Blant annet ble dykkere påført trykkfallsyke med vilje, og syke dykkere ble nektet behandling underveis i eksperimentene. I ett tilfelle ble forsøket startet før klarering forelå.

Man skal ikke påføre arbeidstakere gassbobler i hjernen, som er å ligne med hjerneslag, selv i et eksperiment. Oljedirektoratet sponset noen av eksperimentene, og var til stede på samtlige. Ingen av forsøkene ble gjennomført uten personskade. Dette skulle Regjeringsadvokaten informert EMD om. Da ville trolig Norge blitt felt også på dette punktet.

 

Gjelder alle arbeidsforhold
Norge ble dømt for brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjon art 8. Denne konvensjonen ble norsk lov gjennom menneskerettighetsloven.

Artikkel 8 pålegger myndighetene handleplikt når borgernes liv og helse er truet. I hjemlige domstoler fikk staten medhold i at den ikke har handleplikt når liv og helse trues i arbeidslivet. Hvorfor akkurat den rødgrønne regjeringen, en definert arbeiderregjering, inntok et slikt standpunkt får vel Stoltenberg og hans statsråder svare på. Siden denne vrien ikke var prøvd tidligere, har EMD fastslått at art 8 også skal binde statene i forhold til arbeidstakere. Det betyr at hvis myndigheter i ulike land har kjennskap til arbeidsmiljøbrudd, uten å gripe inn, vil staten selv få medansvar.

Dette prinsippet styrker arbeidstakeres rettigheter over hele Europa, uansett hvilke bransje de befinner seg i. Slik kan dommen bli en grunnpilar mot dumping av arbeidernes vernetiltak.

 

Bitter lærdom
En lærdom av saken er at embetsverk og forvaltning ikke føler seg bundet av sannhetskravene som svake parter i domstolene må forsikre at de skal overholde, på ære og samvittighet. I evalueringen av denne saken bør man se på instruksene for myndighetenes bruk av rettsapparatet, herunder innskjerpe sannhetskrav i alle ledd, også overfor Regjeringsadvokaten.

 

Oppgjør haster
Staten har tidligere tatt et såkalt moralsk ansvar, som er kraftig rabattert i forhold til et reelt ansvar. Nå bør normale erstatningsregler for arbeidslivet legges til grunn i et hurtig oppgjør. Senere kan regess søkes hos oljeselskapene, siden disse gjennom sine konsesjonsbetingelser forplikter seg il å betale eventuelle erstatninger Staten pålegges i forbindelse med petroleumsvirksomheten.

Underveis i denne prosessen døde mange dykkere. En god venn døde for egen hånd kort tid etter nederlaget i Høyesterett. Han skulle vært med til Strasbourg. To dykkere har blitt gravlagt de siste ukene. Mange sliter med alvorlige helseplager. Flere bør ikke dø uten å ha kommet i mål med sin sak.